RSS - xml

Kontrollerades senast: 2019-07-16 05:51:05

Linnigel blogg

Linnigel blogg på Nouw

17 mai.

2019-05-18 12:25
Från Linnigel

17 Mai var en dag som var veldig høytidelig for meg helt fra jeg var et barn. 17 mai toget, bunad og fin klær, alle lekene man gjorde, maten, kakene og ikke minst familien som var samlet og feiret dagen.

Etterhvert fikk jeg egne barn, og feiringen ble enda viktigere for meg, da man skulle føre videre denne tradisjonen, og vise barna hvor viktig denne dagen var og det å være samlet som familie.
Vi stod opp tidlig på morgenen for å pynte oss med bunader og fin klær, voks i håret på gutten og sløyfer og fletter på jentene. Vi samlet oss med venner og familie, gikk i barnetoget på morgenen, og stor toget på ettermidagen. Vi hadde alltid oppsamling av familien hjemme til min mormor etter togene, hvor vi spiste god mat og kaker. Is var jo et ”must” på denne dagen, og ofte ble det fler en bare en. Når kvellen kom var feiringen over og man gledet seg til å kunne ta av seg den varme bunaden og finklærne som vi hadde hatt på oss hele dagen.

Selv om bunaden var varm og skoene var vonde å gå i, regnet kunne øse, og man kunne bli ganske sliten av flere kilometer med gåing, var dagen alltid like vakker, nettopp fordi vi var samlet alle man, familie og venner, barn og unge, voksne og gamle.

Denne dagen tok vi ekstra godt vare på hverandre, og viste att vi brydde oss om alle som en.

I dag har dagen fått en helt annen betydning for meg. Den feires ikke, men denne dagen har blitt til en dag hvor jeg protesterer i mot med stillhet. Det er en dag som påminner meg hvor ond mange av det norske folk egentlig kan være. En dag som påminner meg om att jeg er uten min familie og to av mine barn, en dag som påminner meg om att barna ble tatt bort fra en stor og kjærlig familie som elsket barna over alt i verden, en dag som viser meg att Norge ikke kjemper for sine egene. En dag hvor jeg sitter i ett annet land med tre av mine barn og uten to.

Politiker som sitter på makten og styrer det Norske folket dit hvor de vil, politikere som sitter høyt oppe og lukker øyne og ører for alt det vonde som skjer med folk og familier. Politikere som nekter å hjelpe familier i nød, politiker som river ned familier istede for å bygge de opp å gjøre de sterkere, politikere som tenker mer på pengene en på helse og sikkerheten til sitt eget folk. Politikere som fører folk bak lyset for å bygge opp sin egen troverdighet. Politikere som ikke hører på sitt eget folk rett og slett. Ikke er det bare politikere, men offentlige ”proffesjonelle” ansatte som skal gjøre det beste for folket i vårt land.
Hvor ble det av det gode landet Norge? Som var varm og satte familier høyt? Hvor ble det av vernet av sine egne folk og hvor ble det av menneskerettighetene våre? Nei de har ikke jeg blitt bemøtt og heller ikke mine barn. Dagen det skjer endringer kan jeg jeg begynne å vise min støtte til Norge igjen. Men inntil den tid vil jeg protestere i stillhet!


Til mine kjære barn i Norge. Jeg elsker dere hver dag og kjemper til den dagen jeg seirer. ❤️

God 18 mai!




Erfaringer og opplevelser

2018-12-31 01:28
Från Linnigel

Erfaringer og opplevelser.

Det er tanker som har gått igjennom mitt hode flere ganger. Og da tenker jeg også på hva jeg som mor går igjenom etter omsorgsåvertakelsen og hva barna går igjenom og hva kan man lære av det? Vi er jo mennesker som heletiden utvikler oss og stadig får nye erfaringer både gode og dårlige.

Dommere, barneverns arbeidere, sakkyndige, politi, psykologer og alle disse som jobber i et ”team” mot foreldre og som aldrig har hatt eller vært igjennom denne opplevelsen er flinke til å beskrive hvordan ting burde være eller hvordan vi skal forholde oss, eller reagere/agere, opptre osv. Dette er noe VI opplever og føler og noe disse folkene aldrig har gått igjenom, men fortsatt har ett svar på hvordan det skal være. Med erfaring kommer kunskap er det noe som heter.  

Du kan lese deg opp teoretisk sett, men når du kommer i jobben du skal utføre handler det om presisjon og det å videreutvikle seg selv med erfaringen opp gjenom tiden, for å gjøre jobben så bra som mulig. Men så lenge man lukker ører for hva folk med den virkelige erfaringen sier, og står fast og stille på en og samme plass, stopper erfaringen der, og man vil ikke lære og utvikle kunskapen mer heller. Logiskt.

Når det kommer til en som jobber i et barnevern og som har lest seg opp teoretisk og skal ut i praksis, så bygges erfaringene de selv opplever igjenom praksisen de er i, eller jobben de er i. Men det er erfaringer de får på den siden de selv er, ikke på den siden foreldre og barna sitter. Så hvem er det som har den viktigste kunskapen og erfaringen da? Er det barnevernet, eller er det foreldrene og barna som opplever? Her er det to sider av erfaring og opplevelser som må taes til etterettning. Den ene siden har teoretisk kunnskap og erfaringer knyttet til sine egne opplevelser, den andre siden sitter med kunnskapen om sine egne barn, opplevelsen og erfaringen fra sitt åsyn.
Hvordan skal man bygge opp et bra barnevern om kunskapen ikke er tilstrekkelig og når kritikken og erfaringene fra foreldre og barn ikke vil bli bemøtt? 

Jeg tenker att det er viktig å lytte på erfaringer som foreldre og barn har. For det er foreldrene og barna som sitter med den erfaringen som kan gi kunskap videre til de som jobber i barnevernet. (Og nå utelukker jeg de som overhode ikke er egnet som foreldre og som ikke har virkelighetsopfattning i det heletatt) Det er bra med teori, men en viktig del av alt er å kunne ha empati og forståelse, ta seg tid til å lytte og vise hensyn og forståelse. For til syvende og sist er det der man klarer å bygge tillit og begynne å forstå og begynne å jobbe med det som må jobbes med. Man skal ikke sitte å være redd for å be om hjelp om det er behov, man skal kjenne seg trygg på att hjelpen er der for å hjelpe, ikke skade.. Og man skal altid tenke over att alle mennesker er forskjellig, og att mennesket du bemøter nå kanske ikke er det samme som det du bemøtte tidligere. Noen mennesker sitter og forteller det som er sant og kan ikke legges under samme kam som de som ikke gjorde det, og erfaringen fra disse menneskene er viktig og lytte til. 

Barnevernet sitter med sin bok i sin hånd og baserer sine avgjørelser og teorier på hva som er basert på statisktikk og forskning. Og hva er forskningen basert på og hvor har forskningen innhentet opplysninger i fra? Det er ikke foreldrene som formiddler opplysninger, men nettopp barnevernet og deres samarbeidspartnere. Så hvor nøyaktig kan en forskning som barnevernet bruker i omsorgsåvertakelser som et argument, stemme?

Vi sitter i en rettsak og uttaler oss om hva og hvordan vi opplever disse omsorgsovertakelsene og har lite troverdighet fordi vi gråter for mye som ifølge barnevernet er et tegn på å overreagere eller ikke ha kontroll på seg selv emosjonelt, eller att det er en overdrivelse av foreldrene. Eller vist vi ikke gråter og forsøker iherdig å stenge inne alle følelsene, da er det i følge barnevernet att vi mest sannsynilg egentlig ikke bryr oss. Og er mimikkløs. Eller vist vi sier for lite da har vi visstnokk lite interesse for saken. Sier vi for mye er det en overdrivelse. Det vi sier og gjør har altid barnevernet et svar på hvorfor.. Og det er de snar med og utdype slik att det kan ha invirkning i saken.
MEN svaret er det nemlig kun personen selv som sitter med, og ingen i barnevernet eller andre instanser har noen virkelige svar på.

Jeg husker hvor forbandet jeg var og hvor lei meg jeg ble da det ble sakt att jeg ikke gråt under de 4 dagene vi hadde vært i retten, og att det var et tydelig tegn på att jeg egentlig ikke brydde meg. Ellers så måtte jeg være ”veldig veldig sterk” , som om det var lite sansynlig at jeg var i barnevernets øyne.
Jeg gjorde alt jeg kunne for å forsøke å kontrolere mine følelser så de ikke skulle få se meg ”svak”. Men det var vist veldig feil, og noe som da også ble bemerket. Men hva vet vell de om hvordan mine følelser fikk sitt utløp når jeg var gått ut den døren?

Når det er snakk om jobb med andre mennesker som omhandler omsorg så handler jobben mye om følelser. Du jobber med mennesker i ulike følelsemessige perspektiv som ingen andre en akkurat det mennesket vet best og mest om selv. Og ingen forskning kan gi svar på hvordan den personen føler og opplever det da alle mennesker er forskjellig i ulike situasjoner. Det gjør oss verken til noe bedre eller verre menneske av den grunn, men til ett menneske.

Jeg tenker ofte på hvordan folk som opplever en omsorgsovertakelse har det, og hvor tungt og tøft de har det, og hvor mye de kjemper en kamp med seg selv og sine barn. Hvor lenge man klarer å stå i kampen er helt individuelt for person til person. Og jeg kan si att det er så absolutt ikke lett på noen måte. Man kjemper seg igjenom rettsak etter rettsak og må høre på all negativ kritikk mot seg selv gang etter gang, høre hvor dårlig forelder du er og psyker deg totalt ned. Hva gjør dette med ett menneske? Du bruker all din tid og energi på å kjempe, hjemme og borte.. du er alltid i en psykisk kamp 24/7.
Og det kan vare i mange år.. hva er det å forvente av mennesker da, når du stadig står i en psykisk kamp og samtidig blir dømt og påminnet for å være noe du ikke er?
Du skal forsvare deg men blir ikke trodd. Du prøver i all din makt å stå oppreist for barna å kjempe og kjempe..
jeg tenker att det er ikke rart att noen foreldre ikke klarer å stå i kampen og gir opp tilslutt når det er ett slikt psykisk press heletiden. Det er ikke mennesker laget for å klare heller.
Og DEN kampen er det ikke mange saksbehandlere i barnevernet som har erfaring av. Dette er noe jeg vil kalle ren psykisk tortur mot ett menneske, og som lett kan drive en på bunn.

”Prøv å gå i våre sko, og du vil først da vite hvordan det er”



19.12.2018

2018-12-21 10:35
Från Linnigel

Kjære Julie❤️ i dag er det din 11 bursdag og 11 år siden du, mitt første barn kom til verden og viste meg hva å elske noen var, og hva den største gleden i livet bar. En stor ubeskrivelig følelse som ikke kan beskrives med ord. Den 19 desember 2007 kl 19.30 på kvelden meldte du din ankomst på Sandnessjøen sykehus. Gleden og tårene som strømmet for fullt da jeg endelig fikk deg opp på mitt bryst. Ditt første skrik og dine nydelige øyne som tittet opp på meg, ei jente med masse mørkt hår og med pittesmå fingrer og tær. Jeg kunne ikke forstå att du faktisk var min lille nydelige prinsesse, og att jeg var så heldig å fikk være mamman til akkurat deg❤️ I dag er du blitt 11 år, og ei utrolig sterk jente med et hjerte av gull, snill og omsorgsfull. Du tenker bestandig på alle andre og redd for att andre skal ha det vondt. Jeg er så stolt av å være mamman din og stolt av å se hvor utrolig sterk og tøff du er. Jeg er lei meg for alt du har måtte oppleve men stolt av å se hvor mye styrke du har fått av all motgang på din vei. Livet er ikke alltid like lett og rettferdig, men vi står igjenom stormen sammen selv om vi er langt borte fra hverandre. Du veit og jeg veit, att en dag seirer rettferdighet over urettferdigheten, og det kommer jeg aldrig til å gi opp! Jeg tenker på deg hver dag og savnet for deg forsvinner aldrig❤️
Gratulerer så mye med dagen
Måtte din dag bli like fin og verdifull som du Julie Nathali, og takk for att du er jenta mi
Elsker deg mer en ord kan beskrive, stor klem fra mamman din❤️

Til Linda Hofstad Helleland

2018-12-07 09:34
Från Linnigel

Jeg er ei vanlig mor på 31 år med 5 barn.
Det eneste som skiller seg fra meg og andre vanlige mødre i samfunnet, er att jeg måtte miste tre barn til barnevevernet. Dette gjør meg ikke lenger til ei vanlig mor, dette gjør meg til ei mor som ”har mistet barna til barnevernssystemet”. Og her i fra bygget jeg meg erfaringer om hvordan barnevernssystemet funker i dag.

Jeg tenker att jeg ikke behøver gå inn i detaljer på hvordan mine barn ble tatt da du nokk har hørt den samme historien fra foreldre tidligere, som kjemper en kamp for å få hjem sine barn.

Det som har åpnet øynene mine mest i den tiden jeg har vært en ”barneverns-mamma”, er hvor mye politikere lukker øynene for overgrep som skjer i dette systemet. Når det er så mange rop om hjelp, men hjelpen blir avfeid fordi vi ikke er troverdige. Overgrep kan være ett ganske omfattande ord.. Og overgrep er noe politikere i Norges land skal ta alvorlig, selv når det kommer fra deres egene som f.eks barnevernet. Din og deres plikt er å se til att barn har ett værn og å sørge for barns beste, og ikke minst att barn og foreldre får beholde sine mennsekerettigheter.

Når dere hører historier og opplevelser fra utallige barn og foreldre, blir det ikke tatt alvårlig før en ulykke har intruffet, eller om media kommer på bane. Er det virkelig slik det skal være i ett system som har så mye makt over det norske folk? Hvordan veit du att barnevernet gjør det som er best for barn? Har du vært i barneverns tjenesten og jobbet selv og sett hvordan systemet egentlig fungerer? Har du vært en saksbehandler og gått inn i hjemmet til barna og familien, og vurdert om det er gode foreldre eller ikke? Har du tatt deg tid til å se om barnevernet følger låven? Har du egentlig mulighet og kapasitet til å gjøre dette? Du og politikerne sier att dere kan ikke gå inn i enkeltsaker, men hvordan skal dere da få vite hva som skjer og gjøre noe med det? Hva om du faktisk hadde gått inn i enkeltsaker? Hva om ditt syn på barnevernet hadde endret seg helt etter du hadde opplevd og sett selv?

Mener du oppriktig att barnevernet i Norge er Verdens beste barnevern, slik situasjonen er blitt nå i dag?
Jeg kan si det slikt: barn blir hentet og flyttet fra en hel familie, venner, slekt, skole, barnehage, sin egen by der barna er oppvekst, de mister alt de eier og har i sitt liv, de blir tvunget til å bo på instutisjoner, beredskapshjem, fosterhjem, og må flytte flere ganger. De mister ikke bare kontakten med foreldre, men de mister kontakten med resten av familien, noe som er veldig vanskelig for meg å se på som et barns beste.
De må forholde seg til flere ukjente mennesker på kort tid.
De blir ignorert og ikke hørt når ropet og savnet etter foreldrene er som verst.
De står uvitende om hvorfor de har mistet alt de hadde, og hva galt de har gjort for å miste det. De opplever traumatiske brudd i relasjonen gang på gang. De sliter med intens savn etter foreldrene, som sliter barna ned til grunn. Desperate forsøk på å komme hjem til foreldrene igjen, men som gang etter gang ender opp i tvang.
Barna blir isolerte med foreldre i samvær, på et lite rom. De blir gjemt bort på hemmelig adresse og byttet navn på.

Alt dette skader barnea noe fryktelig, og sentralnervesystemt i hjernen til barna får så store belastninger att det skader og påvirker barna resten av livet.

Dette er en liten del av det barna opplever når barnevernet kommer inn. Og det er langt i fra bra. Det er tvertom opprivende, traumatisk og belastende, og kan i verstefall ende opp med dødsfall.

Når alle utenfra ser elendigheten i barnevernet, hvorfor klarer ikke du og politikerne selv se dette? Det er så mange andre metoder som kan bli tatt i bruk, som er mye mer effektivt og mindre skadende. Og det er så mange andre muligheter og måter å bruke pengene til staten på en å rive bort barna og plassere de i ulike fosterhjem og instutisjoner.

Det første jeg skulle tenkt på er hva er barnets beste? Og hva er det verste?
Hva kan gjøres for å skåne barna på best mulig måte, og hva kan man gjøre for å sikkre en god nokk undersøkelse av familien? Hvem er resten av familien og kan barna bo der i mellomtiden?
Hva kan dere hjelpe foreldrene med ved en evt tilbakeføring? og husk altid å ha i bak hodet- ”omsorgsovertakelsen er i utganspunktet middlertidig, og barna skal tilbakeføres så snart muligheten ligger tilrette for dette”
Å rive barnet vekk fra foreldre er uansett det verste som kan skje ett barn, med mindre barnet er i stor fare i hjemmet.

Hilsen en mamma som måtte flytte til Sverige, for å redde sitt 4 barn.



Hva er barns beste?

2018-12-06 09:23
Från Linnigel

Om barnevernets visjon og mening er å værne og gjøre det som er til det beste for barn, hvorfor er det da barna som altid ender opp skadelidende? Hvorfor er det da barna som må flytte langt bort? Hvorfor er det barna som må gå igjenom tap av en hel familie og ett helt nettverk?
Hvorfor er det barna som må misste alt? Hvorfor er det barna som må leve i usikkerhet for hva og hvordan framtiden deres blir?

Det som skjer er att barna blir på en måte straffet for noe de ikke har gjort og skjønner ikke selv hvorfor de blir revet bort fra alt og alle de er glad i. Det er barna som er den store taperen i disse situasjonene. Foreldrene har fortsatt sitt hjem og sin familie, og sitt nettverk, mens barna mister ALT de har. De mister foreldre, de mister søsken, de mister sine besteforeldre og øvrig slekt,de mister sitt hjem, de mister sine lekekamerater, de mister sin skole og barnehage, sitt rom med sine ting og leker. Det er barna som må starte på nytt og danne nye realsjoner og oppleve nye relasjonsbrudd, som igjen forstyrrer trygghet og tilknyttning. De havner i depresjoner og utvikler angst, de blir minst hørt av alle og de blir kastet i systemet som en ball ”nå kan du få prøve å ha denne ballen en stund, så ser vi hvordan det går her” ”nå sender vi ballen til øst og ser hvem som får ballen der” ”vi sender denne ballen Nord og håper den blir der” ”denne ballen var ikke helt som jeg trodde, send den videre til noen andre”

Ja det er slik det føles for ett barn som blir sendt hit og dit, og så snart barnet har fått slått seg til ro og begynt å kjenne tillhørlighet og trygghet, er det dags for en ny flytt til nye fosterforeldre. Det er aldrig sikkert hvor lenge barna blir i fosterhjemmene, for utfordringer dukker opp som kanske fosterforeldre ikke klarer, eller kanske noen rett og slett bare ville prøve for å se om det var noe for dem? Eller att de ville gjøre det for det fins penger i det? Noen fosterforeldre er helt klart gull verdt og gjør sitt absolutt beste for barna, og disse fosterforeldrene tar ingen andres parti en barnet, og samtidig ser hele barnet for den det er.
Men disse fosterforeldrene vekser ikke på trær. Og har man ikke vært heldig å truffet på de, så kan det bli slik att barna blir en kasteball i systemet.

Så hvor er dette å værne om barna og gjøre det beste for de? Er dette virkelig det beste for barna? Det er barna som skal vokse opp og bli til et vellfungerede menneske, men hvordan skal de klare å bli det med så utrygge forutsettninger? De veit aldrig hvor lenge de skal bo der de blir plassert, de veit aldrig hvor lenge de får ha venner, de veit aldrig når de får møte noen av sin egen familie, de veit aldrig om de noengang får dra hjem igjen i det store og det hele. Alt disse barna gjør er å leve i uvisstehet for hver dag som går.. Og som oftes får de beskjed om at når de blir 18 år får de gjøre som de vil... Da står de pluttselig på bar bakke!

Om dette er til barns beste, så veit ikke jeg om det er meg som har missforstått hele greien. For jeg kan ikke se noen steder att det er til barns beste att barna må gå igjenom allt dette... Skån barnet så langt det lar seg gjøre, istede for å utsette de for det værste et barn kan oppleve!

Jeg tror det er MYE som må endres i barnevernet i dag om det skal være til barns beste.


”Dette samværet gikk veldig fint”

2018-12-02 14:46
Från Linnigel

”Dette samværet gikk veldig fint”

På fredag hadde jeg samvær med størst jenta mi på 11 år.
Flyet ble forsinket med en time, og vi hadde da 3 1/2 time på oss å gjøre noe. Tillsynsfører som skulle være med hadde ikke noe plan over samværet, og hadde fått beskjed att hun skulle være med å passe på om jeg påvirket eller pratet sak med jenta, for en vurdering om det var behov for tilsys mer.

Hun fåreslo taxi til sentrum for å gå i butikker og se. Da vi hadde gått i byen å trasket en stund var neste stopp en kafe for å få oss litt mat. Der satt jeg og viste Jenta bilder og filmer mens vi pratet om ulike ting vi gjorde i hverdagen. Da vi hadde spist gikk vi til kjøpesentret igjen for å se mer. Det var nå 1 1/2 time igjen til vi skulle dra, så jeg fåreslo att vi kjøpte en kortstokk og tok med til hotellet for å spille, og kanske få litt mer nærhet før jeg igjen måtte dra. På hotellet satt vi å spillte kort sammen med tilsynsfører. Jeg kunne se på jenta mi att hun ville noe mer en å sitte der, og att tiden vi fikk var for knapp til å gjøre noe som gav riktig kvalitet på samværet. Den lille stunden vi fikk næhet til hverandre var minimal. Hun spurte om når jeg skulle komme neste gang for da kunne hun endelig få ligge sammen med meg på hotellet, noe som hun har ventet og gledet seg til lenge. Planen for samværet er ikke gjort klart og jeg veit ikke når neste gang blir. -
Men hvorfor kunne du ikke komme sist mamma?
-Jeg? Jeg kunne jo komme, men barnevernet hadde ikke noen som kunne være med på tillsyn så da måtte det bli avlyst.
Det var ikke det hun hadde blitt fortalt. Hun hadde blitt fortalt att det var jeg som ikke kunne komme, og hadde gått i den tro også. Skal det være slik att jenta skal tro att det er jeg som avlyste samværet, når det var barnevernet selv som gjorde det? Er det rett å gi henne den forestillingen om sin mor? Er det ikke bedre å være erlig med henne og si det slik som det er? Eller er det slik att barnevernet ønsker att hun skal sitte med slike forestillinger om meg? Jeg gav også en viktig besked til de, om att jeg ønsket at de formiddlet til henne att jeg ville gjerne komme, men att det ikke var jeg som hadde bestemt att det ikke ble noe av. Att hun skulle være klar over att barnevernet selv ikke kunne komme denne gangen, men att jeg kunne og ønsket dette. Det ble ikke gjort. Dette reagerte Jenta kraftig på, hvorfor hun hadde blitt fortalt da att det var jeg som ikke kunne, og att da hadde de jugd for henne.
Veit ikke hva de har fortalt, men jeg veit hva som ikke ble fortalt. Noe som er fryktelig synn for henne, att hun skal tro att det er jeg som er årsaken når det er barnevernet selv.

Etter samværet kom tilsynsføreren og satte seg sammen med meg på fly plassen. Hun fortalte hvor fint dette samværet hadde gått og att hun ikke hadde noe bekymringer, og skulle loggføre dette.

Ja jeg tenker att det var kjempe fint sakt av tilsysnføreren og att det var fint att hun roste meg. Men det jeg tenkte på mest var att hun syntes dette samværet var så fint. Det undret meg om hun hadde vært tilsynsfører i mange saker tidligere, siden hun syntes dette samværet var så fint? For meg er dette ett av de dårligste samvær vi har hatt, og det var ikke vanskelig og se att jenta hadde samme formening. Etter å ikke sett mamman sin på nesten 6 mnd, var det å gå i ett kjøpesenter ikke noe opptimalt og langt i fra noe bra. Det å sitte på en kafé, proppfullt av folk rundt var heller ikke noe opptimalt da vi ikke hadde noe mulighet for å prate på et ordentlig vis eller kjenne nærhet og ”konektion”, samtidig som en helt ukjent person som verken jeg eller jenta hadde møtt før skulle gå i hærlene å passe på hva vi sa og gjorde. Noe tillsynsføreren syntes ble feil og unaturlig, som hun sa. Vi hadde også minimalt med tid på oss, og som skulle blitt brukt på noe som vi begge hadde gleden av. Hun fikk kjøpt seg noen ting på butikken, men hvilken glede gir det over tid når det er meg hun behøver å komme nermere? Og det er meg hun kjenner gleden av å treffe og få være sammen med igjen..

Jeg hadde ett kjempe fint og kvalitetsrikt samvær med min sønn som var dagen før. Vi fikk kjenne på nærhet, latter, glede og kontakt, samtidig som alt fallte naturlig på plass for både meg og min sønn. Vi var i en trampolinepark og koste oss, spiste middag sammen på en stille og rolig plass, på biblioteket å spillte brettspill, og playstation, der vi heletiden var nær hverandre og hvor praten gikk fritt..
Dette samværet kan jeg si gikk veldig fint.

Med dette vil jeg si att det er store forskjeller på hva barnevernet mener er et bra samvær, og hva jeg som mor mener var et dårlig.






21 nov 2015

2018-11-30 19:32
Från Linnigel

21 November for 3 år siden satt jeg og min sønn hjemme til en familie som jeg kjente i Sverige som hadde fire barn. Vi skulle ligge over der til vårt flyttelass hadde kommet. De tok godt i mot oss og la det fint tilrette for besøk og overnatting.

Vi hadde pakket baggen og forlatt Norge.

Kvelds stellet på gutten var gjort og alle 5 barna i huset var gått til sengs. Mamman i huset var dratt på jobb mens jeg, hennes mann og barn var igjen i huset.
Ett telefon nr hadde ringt meg flere ganger mens jeg var opptatt med kvelds stellet på sønnen. Jeg kjente ikke igjen dette nr, og tenkte det sikkert var en selger eller noe annet, og om det var viktig ringte de opp.
Da jeg hadde satt meg ned i sofan for å slappe av ringte det en telefon igjen, dette var fra en jeg kjente som også bodde i sverige, men som jeg ikke hadde noe kontakt med, annet en at jeg hadde spurt om hvilket hotell som var greit å ligge på i Umeå siden han bodde der, og kjente byen bedre en meg selv. Han kom da å viste oss veien dit.
Tenkte att det var jo merkelig att han ringer nå..

-Du må kontakte politiet! De har vært hjemme til meg, flere politi og to i fra socialen! De invaderte leiligheten min og ville ha tak i dere fort!
Han viste ikke hvor vi var nå, og hadde forklart att sist han så oss var da han skulle vise vei til ett hotell i byen.
Jeg ble helt sjokkert og forsto da att det måtte være barnevernet som hadde sendt de etter oss. Vi hadde fullt lov å forlate Norge, uten barnevernets tillatelse, og gjorde ikke noe ulovlig med det.
Men det hadde da Barnevernet bestemt att vi ikke skulle få gjøre, og skapte en maximal bekymring til politi og barnevern i Sverige, for å få de til å hente ut min sønn.
Familiepappan som var tilstede ble helt sjokkert, og beroet meg med att her i Sverige kommer de ikke bare og henter barna ut av hjemmet uten undersøkelser. Og de kunne ikke bare hente barnet utifra hva en person i barnevernet i Norge hadde fortalt. Nei man skulle jo kanskje tro det.. men slik var det altså ikke, for bekymringene som var gitt var så urovekkende og usanne som de kunne bli, og alt for å få sønnen ut av landet..

I panikk ringte jeg til politiet å lurte på hva som hadde skjedd og hvorfor de skulle ha tak i meg. Det eneste de sa var, hvor er det du befinner deg, er din mann der, og hold deg i ro der så sender vi en patrulje dit.. Min mann var ikke i Sverige ved dette tillfellet.

Etter det var gått litt over en time (kl 23 på kvelden) kom det rullende inn oppkjørsla en politibil, og en komune bil. Og inn kom de.
Vi gikk på kjøkkenet for å prate og forklare situasjonen. Da fortalte de att de var her for å hente min sønn, etter sterke bekymringer fra barnevernet i Norge.
Jeg braste ut i gråt, og samboeren til min venninde ble så sjokkert, og fortalte de hva han mente om det de gjorde nå.
De svarte med att de så ingen fare selv her hjemme, men de kunne ikke bestemme dette, og de hadde forsøkt å prate med barnevernet i Norge om å gjøre det på en mer skånsom måte. De hadde sakt de kunne ta med meg og barnet slik at barnet ble skånet best mulig, og siden det ikke var meg som var problemet eller bekymringen. Men barnevernet hadde sakt bent nei, att barnet måtte bort og på hemmelig adresse, for de visste ikke hva vi kunne finne på å gjøre.
Ulike ting hadde blitt fåreslått av socialen men alt var uaktuelt, og dette syntes selv socialen var feil måte å gjøre dette på, men hadde fått streng beskjed fra øverste hold om å gjøre det barnevernet i Norge hadde sakt.

Etter å ha grått og pratet i en time måtte jeg gå opp for å vekke min sovende sønn.
Han forstod ingenting da jeg kom å plukket han opp av senga mitt på natta.
Tok han med ned og satt med han gråtende på fanget, til de måtte avbryte og dra. Med bare nattdrakten på seg tullet jeg han inn i dyna han hadde og gav han til socialen. Den lille gutten forstod ingenting der han ble bært bort fra en gråtende mamma, med 4 fremmede mennesker og mitt på svarte natten.

Jeg ble så knust att jeg viste ikke om jeg ville klare dette mer. Alle tankene som surret i hode.. hvordan det gikk, hvordan han hadde det, om han gråt, hvor han skulle, kom jeg til å få han igjen...
dagene var grusome og jeg veit ikke hvor mange ganger jeg ringte til socialen for å få bekreftet hvordan han hadde det og hvordan det gikk.
Han var kommet til et par som bodde en plass i Sverige, mer viste jeg ikke. Etter en uke fikk jeg vite att gutten skulle bli åverført til Norge, noe som igjen knuste hjertet mitt, for da kjentes det virkelig som alt håp var borte.. Det jeg vikk vite var att gutten nå skulle til Tromsø, til noen nye fremmede mennesker, og akuttvedtaket ble gjort så snart han hadde havnet på Norsk jord.

Jeg hentet meg selv inn og tenkte att dette er ikke rett og jeg må kjempe og ikke gi opp, for da kommer han værtfall ikke hjem. Det var nå gått 1 1/2 uke siden han ble tatt og fylkesnemda var rett rundt hjørnet. Igjen fikk jeg en telefon om att gutten skulle flytte. Denne gang skulle han flytte helt til Kristiansand! Jeg kunne ikke fatte att de kunne holde på slik med en liten 1 åring! Hvorfor var det ingen som så hva de gjorde og hvorfor var det ingen som sa noe? Var det enstemmig på barneverns kontoret i avgjørelsene som ble tatt? Det var så onskapsfullt og brutalt som de kunne gjøre det mot min lille gutt.

Dagen kom da fylkesnemda var igang. Jeg kan huske dette så godt. Barnevernet begynte sin forklaring og begrunnelse for akuttvedtaket. Jeg husker jeg røyste meg gråtende og i fortvilelse og ropte ut -DERE JUGER, HVORDAN KAN DERE SITTE HER Å JUGE FREMFOR ALLE DOMMERE SOM SITTER HER!!!! Dommeren så på meg, og sa stilt og rolig til meg att jeg snart skulle få forklare meg, mens min advokat tok tak i foten min for å sette meg ned. Men jeg kunne ikke sitte der å høre på alle disse løgner, det var helt forferdelig, de var så desperat att de måtte ty til løyner for å vinne en sak og jeg maktet ikke lenger å sitte å høre på! Dette var helt forferdelig, for dette dreide seg om rent oppspinn og påfunn av barnevernet i en desperat kamp om å vinne! IGJENN!

I 6-7 dager gikk vi å trippet og ventet på svar fra fylkesnemda.. det var gråt og fortvilelse hele veien. Jeg klarte nesten ikke gjøre noe annet enn å ligge i armene til min mann å gråte og kjenne hans nærhet.
Vi satt og spiste mat på en resturang da telefonen min ringte.
Det var min advokat! DERE VANT! DERE KAN HENTE GUTTEN!
Vi jublet av glede, og gledes tårene kom..
de anket såklart men fikk ikke anken igjennom!
Gutten skulle tilbake til sine foreldre, og barnevernets håndtering ble igjen kritisert av fylkesnemda. Fylkesnemda hadde forståelse for att jeg hadde dratt fra Norge med belastningene og redseln jeg hadde for å miste min sønn, og gav meg full støtte. Nå nermet det seg snart jul og vi dro til Norge for å hente tilbake vår sønn.

Nå kunne vi endelig starte på blanke ark og bo i fre i Sverige.

Til Barnevernet:
Husk å vær sikker i din sak, før dere tar en avgjørelse som kan påvirke menneskers liv for resten av livet.

Samvær og belastninger

2018-11-30 09:32
Från Linnigel

Akkurat nå er jeg påvei for å ha samvær med mine barn, og som vanlig sitter jeg med en del tanker rundt dette.

Når en forelder ikke er en fare for barnet.
Hvorfor skal man da bli utsatt for så mye belastninger? Det er ikke det att jeg stritter i mot att det er satt inn tilsysnfører for å kartlegge forhold, men når er det egentlig nødvendig og hvor lenge? Og kan man ungå det?

Det jeg tenker på ift det, er når det går så mange år og man for hvert samvær har med tillsysnfører, blir aldri samværet normalt for verken barnet eller foreldern. Skal man ha kvalitet i samværet mellom foreldre og barn synest jeg det kan være tillsyn i starten om nødvendig, men etter man har sett att samværet går bare fint, bør man ta bort tillsynet og la barn og foreldre være alene og ha kvalitetstid. Kvaliteten på samværet utgjør en stor forskjell om man har med seg tillsynsfører og når man ikke har det. Får man være alene handler det ikke om å være stresset eller prestere sitt beste, eller være redd for å gjøre noe feil. Og det er da man får best kvalitet på samværet. Ved mitt tillfelle kjenner jeg det mer som en belastning å ha tilsysnfører med, da jeg blir nervøs og ukomfortabel, klarer ikke helt være meg selv eller prestere best da jeg må tenke mye mer, og heletiden passe på hva eller hvordan jeg presterer. Er jeg alene med barna har jeg en større ro i meg, og jeg presterer automatisk bedre, da jeg ikke behøver å tenke noe spessielt på att det er noen som følger med på hva vi gjør og ikke gjør, og etterpå skal dokumentere akkurat de de selv ser og mener. Jeg selv har jo ingen mulighet til å forklare eller rette opp nettopp det tillsynsføreren mener i etterkant, og de kan legge vekt på det de mener. Nå har ikke jeg opplevd noe stor grad av kritikk under mine samvær, men jeg veit hvordan det funger og jeg veit selv hvordan det oppleves å ha med noen konstant som overvåker deg. Barnet selv blir også mer avslappet, pratsom og åpen, og viser større glede og engasjemang når vi får gjøre noe for oss selv. Og vi begge får utrykkt mye mer kjærlighet og nærhet, noe som er mye vanskeligere å gjøre med noen tilstede som man er redd for.

Det neste jeg tenker på er hvordan det kan være så stor forskjell på hva man får lov til og ikke lov til med hvert enkelt barn.
Mens med det ene barnet blir vurdert att man må ha med seg tillsynfører og det er begrenset hva eller hvor vi får gjøre noe ,mens med det andre barnet får mån være uten tillsynsfører og gjøre hva vi vil på den stunden vi har. Og med et barn får vi gjøre hva vi har lyst til men med tillsynsfører tilstede..? Selv har jeg barn som bor hjemme med meg, som jeg har daglig omsorg for og hvor det ikke fins bekymringer rundt. Hvorfor skal samværet da preges av så store forskjeller, jeg opptrer jo likt med alle mine barn og er ingen trussel eller fare for noen av barna, men alikevell blir det satt in så store resurser på noen, og på noen ikke. Er jeg mer skadelig for noen av barna og noen ikke?
De samvær jeg måtte ha med min daværende 9 åring med tillsynsfører og det måtte være på et barnehjem eller i en barnehage og eneste muligheten vi hadde var å gå ut for og leke utenfor huset/barnehagen. Dette begrenser kvaliteten på samværet noe fryktelig, og det blir sårt for barnet at vi ikke får gjøre noe vi begge har glede av den stunden vi har sammen. Og å bruke 4 timer med en 9 åring i en barnehage der det er bare meg, barnet og tillsynsfører er ikke altid like enkelt, verken for barnet eller meg.
Hvorfor bruke så mye penger på så mye ekstra resurser der det ikke er behov? Og hvorfor ikke gjøre slik att barnet faktisk får riktig kvalitet på samværet med sine foreldre? Det er vell barnevernets plikt å se til att det skjer?

I tillfeller der foreldre er en fare for barnet anser jeg som når det er fare for volds utøving, psykisk vold/belastninger, narkotika påvirket eller fare for overgrep. Jeg er ingen av delene, og dette vet de så indelig godt.

Og hvorfor kan man ikke ha normale samvær med sine barn, når både barn og foreldrene har bevist ei god utvikling i hverdagen? (Nå bruker jeg ordet ”bevist ei god utvikling” fordi det er det jeg har måttet bevise hele veien, og som jeg har gjort på alle mulige nivå) Er det virkelig så farlig å la barna få komme på helge besøk hos sin mamma eller sin mormor? Eller i ferier, og jule feiringer sammen med sin egen familie der det ikke er noen bekymringer? På den tiden har man fått opparbeidet seg god kvalitet i samværet og fått opplevd nærhet uten stress og strev før det er over. Kanskje barnet også kjenner seg mer hel, inkludert og mindre forlatt? Dette vet jeg var et ønske fra mine barn, at de i det minste skulle få komme på besøk, og se hvordan vi hadde det og bruke god tid med hverandre. Dette er KVALITET på samværet, og dette er det som er best for barnet, det å kjenne seg en del av familien selv om de ikke bor hjemme. Da veit de att når de kommer så får de være en stund, og da veit de også att de får ta del i familien på en normal måte den tiden de er der. Kanske kjenner de mer tillhørlighet, og kanske føler de att de ikke har mistet sin familie helt, om dette kunne skje der det er muligheter for det?

Den eneste grund jeg føler de ikke får gjøre noe slikt, er redseln for att barna skal begynne å påvirke saken enda mer, og evt gjøre det vanskeligere for barnevernet i en rettsak. For hvilken fare er det å prøve ut slike ting og se hvordan barnet hondterer dette når familien har vist seg å ha et helt normalt familie liv og det ikke er noen bekymringer rundt de? Det kan sikkert bli vanskelig ved avskjed med familien i starten og det preger sikkert barnet en stund etter, men når barnet blir vandt, og vet att det blir flere ganger så vil det bli en normal situasjon etter hvert, og det vil få det bedre ned seg selv.
Det er nettopp slik det ofte er om foreldrene er skilt og bor langt borte fra hverandre.
Dette vil også gjøre det enklere senere ved en evt tilbakeføring av barnet.
Ved samvær som varer bare i noen timer, er det mer belastning for barnet en om det får et mer normalt samvær med sin familie.

Og en ting veit jeg med 100% sikkerhet, min omsorg for mine barn aldrig har vært så dårlig som barnevernet har beskrevet det.
Alle familier har sine utfordringer i hverdagen, og ingen gjør en perfekt jobb. Og barna kan ikke bli skånet for allt som sker i en hverdag, derimot kan de bygge forståelse og erfaringer rundt ulike situasjoner som følger med i en familie. Og vi som foreldre kan lære og forklare våre barn de ulike utfordringer og gøre de mer robuste og sterke for framtidens belastninger?

Att barna kunne se meg gråte er en lærdom om å kunne utrykke sine følelser, og at det er ok å gråte når man er lei seg. Ikke en lærdom om att det er feil av foreldrene å vise følelser, som jeg ble fortalt.
Det som er viktig er att man er bevist på slikt, og att barna får en forklaring som de forstår.


Bildet som sier mer en 1000 ord..

2018-11-20 08:27
Från Linnigel

Bildet sier mer en 1000 ord. Første møtet og første gangen jeg fikk treffe barna, 4 mnd etter de ble tatt fra meg. Ingen kontakt, og ingenting fikk jeg vite. Og familien barna bodde til hadde fått strenge instrukser om å ikke ha kontakt med meg på noe vis..

Og lite viste jeg om hvordan barna hadde det og lite viste barna om hvorfor jeg pluttselig ble borte, uten noen form for forklaring og noen form for kontakt.

På et foreldre og barnsenter satt jeg med min nyfødte sønn på snart 3 uker, langt borte fra barna, familie og venner. Ensom, trist og lei meg.. Og her skulle jeg vise hvem jeg var som mor for min lille gutt som var bare noen uker gammel. Med overvåkning 24/7 av mange ulike personal. Følelsen som å være i et fengsel, å bli kartlagt og påpasset allt av hva jeg gjorde og sa, og til hvilken tider jeg gjorde det på, i den delan av mitt liv som var som mest dramatisk etter å ha mistet mine barn, og nettopp født ett. Redselen og frykten av å miste mitt fjerde barn var stor. Den tiden som skulle være fin, og gledesfyllt, Var preget av sorg og smerte, samtidig som jeg så på min lille gutt som jeg var så glad for å ha, som jeg elsket og som gav meg styrke til å klare å stå oppreist å kjempe videre.

Her i fra skulle jeg kjempe en kamp om å få tilbake tre barn, mens jeg satt å kjempet for å beholde min nyfødte elskede lille gutt.
En tid i livet som var tung og veldig stressfyllt, med reiser til fylkesnmeda i Bodø, og tilbake igjen med en liten gutt på armen. Reiser for å ha permisjon, for å reise tilbake igjen. Og resen til det første møtet med barna.

Det kribblet i magen, og jeg var så lykkelig for å endelig skulle få treffe de. Inn på hotellet kom tre barn springende mot meg og hoppet i henderne på meg av glede. Jeg kunne ikke holde tårene tilbake, mens jeg klemte og holdte de godt fast. Jeg sa flere ganger hvor glad jeg var i de og hvor mye jag hadde savnet dem. ”Vi savner deg! Hvor har du vært? hva har du gjort? Hvorfor var du borte fra oss? Skal vi få være sammen med deg nå? Vi vil hjem igjen!” Var noe av temaene som dukket opp. Lite fikk jeg si og lite fikk jeg forklare og lite forstod barna. Tiden var knapp så vi måtte utnytte den bra. Vi gikk inn på hotelrommet så barna fikk helse ordentlig på deres nye lille bror. Klemme og kose å kjenne nærheten av hverandre igjen. Åpne gaver å kjenne på en liten stund med lykke og glede, og det å være sammen. Min mor og stefar var med under dette samværet, og fikk kjenne på gleden av å treffe barnebarna igjen etter mye sorg. Under samværet ble det bruk tid på å prate, bekrefte og det å kjenne på nærværet til hverandre. Tiden begynte å renne ut, og avskjeden måtte forberedes.. Man kunne se på alle tre barna hvor de sank sammen da jeg sa det snart var over for denne gang. Jeg lovet att vi skulle treffes igjen så fort vi fikk. Men det hadde ingen betydning, for det var ikke det de ville.. De ville hjem. Barna begynte å få panikk da de så de ble hentet. De braste ut i gråt, sprang hver sin vei, mens vi løp for å hente de igjen. Barna ble satt i bilen gråtkvalt, og oppgitt, og vi kunne ikke gjøre annet enn å se på hvor vanskelig dette var for de.
Med synet av tre små gråtende ansikt i bakruta vinket vi farvell, og gråtende gikk vi der i fra. Tommheten fyllte hjertet mitt igjen..

Dagene gikk mens jeg og min sønn var på foreldre og barn senteret. Jeg fikk beskejd om att barna skulle plasseres på barnehjemmet til det ble funnet ett nytt hjem til de. Ikke mer en en uke var gått før en ny beskjed kom, da hadde de funnet beredskapshjem til den minste jenta som hun skulle bo i til det ble funnet fosterhjem.
Det mellomste barnet fikk dra tilbake der han bodde først, mens største var igjen på barnehjemmet alene. Nå nermet det seg jul og jeg prøvde alt for å ikke la største jenta feire julen alene på barnehjemmet med bare personalet og uten noen familie. Dette gruet hun seg fryktelig til og kunne ikke se gleden i julen med tanke på att hun skulle være uten familie. Jeg prøvde desperat å få henne til meg på foreldre og barn sentret slik att de kunne vurdere meg som mor til henne også, noe de var positive til, men noe barnevernet avslo med en gang. Jeg spurte barnehjemmet hun bodde på, om jeg kunne få komme dit sammen med min mor for å feire julen med henne, noe de var positive til men som barnevernet bestemte ikke var aktuelt. Jeg kjente en smerten av sorg som tok over meg da jeg ser jeg ikke fikk til å gjøre noen ting som helst for jenta mi. Og ingen forstod noenting. Ingen kunne forstå hva som var årsaken til att ikke hun skulle få feire julen med sin mamma med tillsyns personer tilstede heletiden på barnehjemmet, istede for å være alene. Hvordan kunne dette være en fare for barnet? Jeg hadde jo tråss alt min lille sønn sammen med meg, og hadde i tillegg fått mye gode tilbakemeldinger på foreldre og barnsenteret på hvordan jeg var som mor til minste mann. De hadde også sakt att de ikke var bekymret for min omsorg, og kunne se att jeg gav god omsorg til andre barn også som var på senteret, og att det falte meg helt naturlig å gjøre det. Det de fleste også undret seg over, var beskrivelsen barnevernet gav av meg, og hvor de ikke kunne kjenne seg igen i. Det stemte ikke med den personligheten jeg har og den de selv ble kjent med på foreldre og barn sentret. De mente att jeg hadde mer en god nokk omsorg for minste mann, og att det var tydelig att dette hadde jeg gjort før. Lær å kjenne før du dømmer, var det noen som sa en gang til meg. Ja tenker jeg, det er ganske motstridende beskrivelse av meg når de ikke har sett noe av det selv men konkluderer utifra hvordan barna er blitt etter omsorgsåvertakelsen. Da kan man heller sette seg ned å spekkulere i hvordan de er som personer som kan legge over skylden på mamman for den jobben de har gjort.
Jenta fikk feire julen alene på barnehjemmet, det fantes ingen snev av empati og sympati eller forståelse for henne av barnverns tjenesten. Det var slik de hadde bestemt og det var slik det skulle være.
Rett før julen fikk jeg og min sønn endelig komme hjem etter 3 mnd opphold på familie senteret. Men julen var ikke den samme som før. Ingen barnelatter, ingen barn som ventet spent på å få åpne pakkene, og en stor del av familien som var borte. Et stort tomrom..

Julen var over og vi var startet på ett nytt år.
En beskjed som kom tidlig på dette året var att mellomste barnet måtte flytte igjen. Så han var blitt plassert på barnehjemmet med største jenta. Dette var en glede for de, da de kunne få være sammen igjen.
Men en ny beskjed ble gitt igjen, om at barna skulle splittes og flyttes på nytt.. og flytting ble det. Og mer sorg og smerte både for meg og barna, da de måtte splittes opp igjen. Nå skulle mellomste flytte til sørlandet. Og den største skulle få bo i fosterhjem i kommunen hun bodde i. Den minste fikk nå også flytte til fosterforeldre, etter 8 mnd i beredskapshjem.

Etter en tid viste det seg att mellomste måtte flytte igjen.
Han fikk flytte til ett nytt hjem og begynne på en ny skole atter en gang, istede for å skåne han og sjekke opp forholdene hjemme til meg, for en eventuell tilbakeføring. 8 år og allerede flere relasjonsbrudd og flyttinger, en ett barn skal behøve å oppleve og gå igjennom. Rive opp hjertet gang etter gang.. Misste nære personer som han har blitt glad i gang etter gang....

og dette er bare en liten brøk del av alt barna og vi har gått igjennom....

Flyttinger, trussler, falske beskyldninger, løgn, maktmissbruk, press, trakkaseringer og sabotasje av samvær ble prøvd flere ganger. Familien ble ekskludert og utelukket, og barna ble skjermet så langt de gikk fra hele familien. Telefonsamtaler ble overvåket av personal fra barnehjemmet, barna fikk ikke prate alene med meg på telefonen, barna fikk beskjed om hva de ikke skulle prate om, de fikk fortalt att de sannsynligvis aldrig skulle få komme hjem igjen før de ble 18 år. De ble ikke hørt når ropet om hjelp var som størst, og selvmord nesten var på vei å intreffe av den da 7 år gammel jenta. Vi ble aldri vurdert på nytt for tilbakeføring, noe som er lovfestet! Barna ble splittet fra hverandre i tre forskjellige deler av landet, de ble splittet og revet i fra hverandre flere ganger, og fra flere hjem og omsorgsbaser, de fikk bytte skole flere ganger, og de fikk miste foreldrene om å om igjen etter samvær. De fikk oss tilslutt jaget ut av landet i frykten av å miste det siste jeg hadde igjen å leve for, satte diagnoser på både meg og barna, uten og høre på hva jeg sa. Fikk hentet ut min sønn fra Sverige og plassert i 3 forskjellige hjem på 3 uker, til jeg vant i fylkesnemda og fikk hentet han tilbake igjen. Og disse tre ukene satte spor kan jeg si. De forsøkte å sabotere så godt de kunne for oss i Sverige, med bekymringsmeldinger til politi og socialen for å førsøke å skape frykt. Og i ett håp om att minste skulle bli tatt av svensk socialtjeneste. Det har vært en ren tortur,

Ingen vil høre og ingen vil erkjenne i barnevernet, MEN det har gjort meg sterkere en jeg noen gang har vært!


Savnet

2018-11-19 00:29
Från Linnigel


Et savn.
Jeg kan kjenne på følelsen av savnet etter mine barn hver eneste dag. Det er ett savn som sitter dypt inne i hjertet, og når tankene begynner og surre kan jeg kjenne det brenne i hjerte etter savn. Jeg kan kjenne hvordan hjertet brenner og banker, og jeg kan kjenne hvor hardt hjernen jobber, jeg kan kjenne hvordan det strømmer ut til fingrer og tær denne intense smerten av savn.
De første årene var de værste, da jeg gikk til sengs gråtende hver kveld, og puta var dy bløt av tårer.

Dette er en følelse jeg som mor sitter med nesten hver dag. Dette er følelser jeg som voksen har vanskeligheter med å kontrolere og avlede. Men på ett eller annet vis klarer jeg å leve med det. Men jeg kjemper.. sorgen blir lettere å bære, men den sitter hver dag å pulserer ut i nerver og blodomløp.

Når jeg selv som er voksen kan kjenne og vet hvordan denne intense smerten av ett savn føles, hvordan er det for et barn?
Når jeg selv la meg gråtende hver kveld, var deprimert, og livredd.

Hvert samvær var ett rent H*** når jeg skulle dra, både for meg og mine barn. Barna klamret seg fast skrikende, og ba meg ikke forlate de igjen, og det var jeg som var mammaen og bestemte, så hvorfor kunne jeg ikke bare ta de med meg hjem igjen! De klamret seg fast i meg og nektet å slippe taket før de ble tvunget av ett av personalet til å slippe mamma. Når jeg snur meg etter og ser hvordan det gråtende barnet strekker henderne etter meg mens jeg sitter i bilen og kjører avgårde,
Og i desperasjon prøver og springe etter meg.
Det brenner i hele min kropp, mens barnet roper høyt ut ”mamma hvordan kan du bare forlate meg her, hvordan kan du gjøre dette mot meg”. Men med strenge instrukser fra barnevernet får jeg ikke si ett ord. Verken om hvor mye jeg vil og ønsker att de skal få komme hjem med meg, eller om att jeg kjemper for å få de dit og at de kjenner seg trygg på att jeg fortsatt vil ha de, og at det er ikke jeg som bestemmer. Jeg får ikke si eller nevne ett ord om slikt. Noe som jeg opplever å såre barnet fryktelig.
Og dette savnet blir ikke snakket om og bearbeidet sammen med barna. Noe som sliter de ned til grund.

Hvordan kan et så stort savn til foreldrene bli ignorert? Min oppfattning er att om det blir pratet om med barna kan de forstå att foreldrene fortsatt jobber med å få de hjem, og da vil barnet forstå att det fins en mulighet for å få komme hjem igjen og dermed gi utrykk for hva det også vil i mer grad. De vil også kunne utrykke dette dypere i f.eks. Forbindelse med sakkyndig utredning. Noe som ikke gagner saken til barnevernet. De kan si det er for å skåne barna, men sannheten er att det sårer mer å ikke få vite noe, å ikke få ta del i noe, å bli satt til siden uten å kunne påvirke sin egen sak. Og man vet jo at man velger sine ord når man snakker med barn i forhold til alder og forståelse av det som skjer.

Savnet barna har til foreldrene er noe som blir lagt en skylapp over og ignorert. Savnet de utrykker i sinne og fortvilelse, Savnet de prøver å utrykke i prat men blir oversett. Ingen kan fortelle meg att dette ikke har en negativ innvirkning på barnet, og att over tid vil dette bli en depressjon uten hjelp og forståelse. Att over tid vil de føle seg misslykket, mindreverdig og sitte igjen med skyldfølelse. Denne biten er en ganske stor del av utviklingen til barna etter å ha blitt omplassert fra foreldrene. Barna trenger bekreftelse på att de er like mye verdifull og betydelsesfull på alle områder når de er hentet ut av hjemmet. Det barnet sitter alene med av følelser i en slik situasjon er direkte skadelig for barnets utvikling av den følelsesmessige utviklingen. Dette er noe barnevernet må tenke mer over, hvordan det kjennes og føles for et lite barn, og hva det gjør med utviklingen deres. Det oppleves tøft og traumatisk for foreldre både i kropp og sinn, men hva gjør det da med ett barn som ikke har noen de kan stole på eller noen å prate med?!

Jeg har sett utviklingen av alt det traumatiske barna har opplevd, og det er langt i fra bra, og dette er noe de mest sannsynlig vill slite med resten av livet.


Jeg er en kjemper som aldri gir meg før rettferdigheten har seiret!


Sannheten ER att barnevernet skader mer en de hjelper!

2018-10-22 04:55
Från Linnigel

Sannheten ER att barnevernet skader mer en de hjelper!

Etter mer en 4 års kamp, kan jeg si selv hvordan det oppleves å havne i henderne til barnevernet, og jeg snakker sikkert for mange andre en bare meg selv i dette tillfellet.

Vi ser og vi hører, men tar det ikke til oss. For 4 år siden kan jeg si det samme om meg selv. Jeg så og hørte men tenkte ikke mer over det, annet en det er altid en grunn for att barn plasseres utenfor hjemmet, og att foreldrene måtte det være noe feil med som ikke innså dette selv.. Vel.. det var helt til jeg selv fikk kjenne på realiteten av ”verdens beste barnevern”.

Jeg veit i dag hvor mye skade det påfører både barna og foreldre å måtte oppleve barnevernet i Norge i dag, på falske grunnlag og beskyldninger. Det å ikke bli hørt, ikke bli trodd, det å sitte med dårlig selvbilde, dårlig samvittighet, følelsen av skam, hjelpesløshet, sorg, smerte, konstant redsel, angst, og sist men ikke minst å måtte se barna sine lide uten å kan gjøre noe som helst! Den skaden du ser de utfører på barna dine, å du i en desperat kamp prøver alt du kan for å redde de før skaden er blitt for stor. Det å høre sitt barn ikke vil leve lengre å vil dø, i en alder av 7 år. Det å se att barna blir mer og mer skadet, og fortsatt kan du ikke gjøre noe annet en å kjempe en kamp på sidelinjen, og fortsatt ikke bli hørt. Det å fortelle til barnevernet att barnet blir syk, hva er det dere gjør med barnet mitt?! Hvorfor hører dere ikke på meg når jeg sier att barna trenger hjelp!? Hvorfor ser dere ikke selv att barna blir mer og mer skadelidende av det dere gjør?! Ingenting ”ser” de, og ingenting vil de høre på av det vi som foreldre sier. Er det virkelig så mye bedre for barna å flytte utallige ganger til ulike hjem og instutisjoner, bytte skoler og omsorgsbaser gang på gang? Er det virkelig ikke skadende for barna å bli tatt fra alt av nettverk, familie, miljø og hjem der de faktisk har det trygt og godt? Hvorfor er det viktigere å kjempe og beskytte dere selv og det dere har gjort galt en å rette opp i feil som har skjedd? Hva er mer viktig en ett barns beste?!
Hva med å sette inn hjelpetilltak i hjemmet der dere mener det er feil, bygge opp familien og gjøre slik att de kan holde sammen?

Den jobben, tiden og psyksike belastningen det tar etter att barnevernet har grepet inn i livet ditt. Det å skal holde seg sterk for de andre barna som du har hjemme, og det å skal holde seg sterk for de barna som er borte, det å reise land og strand for å få se barna 4-6 timer, og det å aldrig få se de sammen fordi de er plassert og splittet på hver sin del av landet.. Det å bygge seg selv opp etter en slik traume, for det er en TRAUME både for foreldre og barn! For noen er det så ille att de klarer aldrig å gå til jobb, for noen er det så ille att de stenger seg selv inne, for noen er det så ille att de tar sitt eget liv, for noen er det så ille att PTSD og andre sykdommer kommer inn i bildet. Noen klarer aldrig å bygge sitt liv opp igjen etter belastningen som har blitt påført. De fleste av barna blir aldrig seg selv, og får skader som de må bære med seg hele livet. Mange av barna som vokser opp blir narkomane, mange av barna er så skadet att livet er rett og slett blitt ødelagt og får vanskeligheter med å bygge det opp i voksen alder. Barna mister tillit til voksen personer, de klarer ikke stole på noen og har vanskeligheter med tillknyttning. De stenger seg inne i seg selv med sine tanker og følelser fordi de opplever å ikke bli hørt eller sett. Som igjen fører til reaksjoner hos barna som blir stemplet av barnevernet til å være foreldrenes feil og mangler i oppveksten. Ingen til dags dato i barnevernet der jeg kommer fra, ser hva de har gjort mot barna og hvilken negativ utvikling de har hatt i ettertid av omsorgsåvertakelsen. Det eneste de gjør er å legge skylden på oss som foreldre, uansett om en psykolog sier til barnevernet at de beskrivelser dere har av barnet er typiske for depressjon og angst, har dere noengang tenkt på att det er det barnet kan ha etter omsorgsovertakelsen? Svaret er såklart nei fra barnevernet.. det er såklart ikke depresjon og angst som kommer av att de har tatt barna bort fra et hjem de hadde det bra i til å måtte bo på en instutisjon med åver 10 ansatte som kommer ut og inn å skal være en trygg omsorgsbase for barna.. det er så klart ikke fordi barna savner foreldrene og blir nektet alt av kontakt med de og forstår ikke hva som skjer..? Barnet gråter om kvelden og om natta på barnehjemmet, og har mareritt og vil ikke ligge alene.. hvem er det sin feil? Joda det er vi foreldre. Og hvem kommer og legger seg sammen med det gråtende barnet som trenger desperat omsorg, trøst og kjærlighet etter att foreldrene ble revet bort? Ingen... Båndet til foreldrene kan ikke erstattes av sosialarbeidere på en instutisjon, med en liten klem og litt trøst. Det eneste som hjelper er at barnet får tilbake sine foreldre, den eneste tryggheten de har, og den eneste som kan trøste og forstå barnet slik det virkelig behøver. Den eneste som ser hva som skjer med barnet, og den eneste som kan plastre de sår som har oppstått.
Når barnet begynner å nekte å gå på skolen etter omsorgsåvertakelsen, å må bytte skole.. hvem er det sin feil? Joda, det er foreldrene sin feil det også. Det er jo fordi de er skadet etter de bodde hjemme og de har med seg en stor bagasje som barnevernet må fikse...! Men hvorfor gikk barnet til skolen da når det bodde hjemme? Hvorfor var ikke det et problem før? Fordi det kan jo komme sen skader også såklart... Barna viser tegn till utrygghet og angst, de viser tegn til reddsel og sorg, og det kommer så absolutt ikke fra barnevernet. Det kommer såklart fra dårlige oppvekstvillkår i hjemmet. Barna lengter etter foreldrene og stenger seg inne i seg selv i påvente av å få møte de. De blir overlykkelig og utolmodig når de får vite att vi skal komme, men lei seg og trist samtidig fordi de veit att det bare er for en kort stund, og det blir lenge til neste gang. Når samværet er åver klamrer barna seg fast i foreldrene og skriker og hyler om hvorfor vi skal forlate de igjen, og hvordan vi kan gjøre det mot de.Barna gråter uavbrutt, mens jeg må tviholde på maska alt jeg klarer for att barnevernet har gitt meg beskjed om å ikke vise att jeg er lei meg, for det kan skade barnet mer.
Når jeg kommer inn i taxien braser jeg ut i gråt, og ser barnet springer etter og roper att jeg må ikke forlate henne der helt aleine, og hvordan kan jeg gjøre dette mot henne. Mens vi kjører der i fra ser jeg hvor hun må bli holdt fast av en ansatt for hun slår, sparker å skriker og prøver å springe etter taxien som jeg sitter i. Hvorfor er ikke dette skadelig og hvorfor mener barnevernet att det ikke finnes noen anledning til att barnet skulle bli skadelidende av slike hendelser, og gjentatte ganger? Og like jævlig for hver gang helt til det har gått så mange år att både barna og foreldrene har blitt så vant til prosessen att kroppen begynner å jobbe imot reaksjonene allerede lenge før samværet skal starte. Hvilken psykisk belastning har ikke dette på barna? Og foreldrene?!
Og når barna blir nektet kontakt med foreldrene på grunnlag av att de er bekymret for hva jeg som forelder kommer til å si til barna om saken, når jeg aldrig noen gang har pratet med barna om saken, fordi da veit jeg att jeg mister samværet med de. Noe som ofte blir brukt som en trussel mot meg for å holde stillt, og så klart vil jeg ikke miste samværet med barna mine og forsøker å avlede de når temaet kommer på bane.. selv om jeg skulle ønske for alt i verden att jeg kunne fortelle de hvor mye jeg kjemper for å få de hjem igjen og att en dag skal de få komme hjem uansett hva.. jeg kan ikke si til mine barn dette. Jeg får ikke låv. Fordi det kan skade saken til barnevernet og forvirre barna. Forvirre barna sa de rett ut til meg selv.. jaha tenker jeg da? Er det forvirrende for de om de får vite att jeg vil ha de hjem og att jeg kjemper for det? Er ikke det betryggende for barnet å få vite att jeg fortsatt elsker det og gjør alt i min makt for å få de hjem? Er det ikke værre for barnet opplevelsen av svik av foreldrene, og følelsen av å ikke bety noe lenger? Er barnevernets beskyttelse viktigere en barnets beskyttelse mot svik og ubetydighet? Og hvordan kan dere si att det ikke er skadelig det dere gjør mot våre barn? Det dere utsatte meg for mens jeg var gravid med mitt fjerde barn, hentet tre av mine hjerter og prøvde å gruse meg mens jeg var høygravid, og truet meg med å hente mitt fjerde barn om jeg ikke gjorde som dere sa. Gjorde så jeg utvikklet panikk angst når dere dukker opp med 7-8 politi i mitt hjem bevepnet med skjoll, batonger og pistoler, for et uanmeldt besøk. Hendelsen sitter dypt inni meg enda, og i mitt barn som måtte oppleve denne forferdelige behandlingen i 2014, da jeg var hallveis på vei med mitt fjerde barn. Og trakaseringen i ettertid med politi som surret i gaten, og dere som dukket opp uanmeldt for å passe på hva vi gjorde. Jeg fikk problem med angst , hjerte og stress etter dette, og hvordan tror dere det da oppleves for ett barn som er under utvikling og vekst?? Som blir utsatt for brutale hendelser utført av dere selv. Dere forstår ikke att det dere tror dere gjør rett, er fryktelig fryktelig feil, og livsfarlig for barna, deres liv og helse. Serlig i familier hvor barna aldrig skulle blitt tatt! Dere fikk oss ut av Norge, og inn til Sverige hvor vi endelig fikk bygge oss opp ett liv igjen. Selv om veien dit var lang og dere prøvde alt dere kunne for att vi ikke skulle klare det, og hentet ut vår sønn på 1 år i fra Sverige, plasserte han på 3 forskjellige plasser på tre uker, før vi vant fram i fylkesnemda og fikk han tilbake og endelig fikk begynne å bygge oss opp igjen.

Jeg har sett hvor mye skade dere kan gjøre med deres inngrep mot familier og barn. Jeg opplevd hvor hardt dere har prøvd å sabotere for meg, mine barn, og familien jeg har i dag i Sverige, for i et desperat forsøk på å knuse meg og syke meg ned, i et håp om att jeg en dag skal gi opp kampen for mine barn. Og det kommer ALDRIG til å skje, fordi jeg veit att den urett som dere har utsatt mine barn for kommer fram for en dag, og en dag seirer sannhet og rettferdighet! Og meg klarer dere aldrig å gruse, for hadde dere trodd jeg kom til å gi opp kampen for mine barn har dere valgt feil person.

Det er ikke barnets beste som er viktigest, men saken som har kommet til bords, som er viktig for barnevernet. Det å stå opp for den urett de selv har startet men sakte og sikkert ser de har gjort feil, og sakte men sikkert bygge opp grunnlag etter grunnlag for att det er rett det de har gjort, for å skåne seg selv. Da er det ikke lenger barnets beste de er ute etter, men barnevernets beste!

Jeg så hvor desperat de var for å vinne den urett de hadde gjort. Desperat forsøker de å psykelig gjøre barna og sette diagnoser for å heve fram sin egen sak og for å svartmale foreldrene. Diagnosen tillknyttningsskade er en vellbrukt diagnose i barnevernet, og den blir så og si satt på både barn og voksne med en gang barnevernet kommer inn. Og derfra begynner starten på et langt mareritt.. Og tanken om att det er de som har påført skader eksisterer ikke.

Oppbyggingsprosessen for meg og min familie har vært lang, og det har vært mange motganger på vår vei dit hvor vi er i dag, og vi møter støtt på nye utfordringer som barnevernet prøver å utsette oss for. Men heldigvis traff vi en sakkyndig psykolog, noen gode dommere i fylkesnemda, og socialpedagoger i Sverige som så hvordan dere har holdt på med både oss og barna, og som har sett den gode jobben vi gjør med barna, og som har trua på oss. Vi har i dag fått to nye barn og ett av barna hjem som var omplassert, kjøpt oss hus, og har jobb begge to. Barna går i skole og i barnehage og har god utvikling på alle måter. Vi som foreldre står på for barna våre, gir de omsorg, kjærlighet, betryggelse og nærhet. Og det mærkes godt att jenta vi har fått hjem har behov for mye nærhet og kjærlighet etter å ha suttet i 4 år og bare ønsket å få komme hjem til meg igjen. Idag er hun redd for att jeg skal bli borte, redd for att jeg skal dø, redd for att jeg ikke skal komme hjem igjen etter jobb, redd for att det ikke er jeg som henter henne på skolen... Hva er det dere har holdt på med? Hva er det som er feil i systemet? Få barna hjem igjen der de hører hjemme, og der de har det bra!